.

UTSTILLING BRYNE KUNSTFORENING 2016

Tekst av Trond Borgen

Terningkast 6

 

     I Bryne kunstforening er det tid for tegnekunstens dybdestudie: Snøfrid Hunsbedt Eiene fortsetter her sin utforsking av folder, denne gang med tema Roser. Men like mye er temaet selve teknikken, den usedvanlig finslepne bruken av blyanten, som i Eienes bilder spenner fra de dype skygger til de vâreste sjatteringer.

      Som i mange av de detaljene som finnes i barokkens malerier, fulle av chiaroscuro. Et ekstremt tålmodighetsarbeid, selvsagt, men ikke mulig uten en beherskelse av det tekniske og håndverksmessige, nå utvides henimot perfeksjonen.  

      Eienes nærsyn på roseblomstenes fold er former fjell og dype saler, intime rom og naken, skjelvende hud på papiret.

      Vi både ser og ikke ser rosene her – tvetydigheten skaper visuelle gåter, for tegningene rommer både konkrete og abstrakte kvaliteter.

      De myke, runde formene gjør motivene svært sensuelle, dels erotiske. Det er som om hun fetisjerer rosemotivene gjennom den langsomme tegneakten – den forsiktige, men likevel sikre, blyantføringen over papiret. Vi ser kunstneren kjærtegne tegningen som kunstform, men også motivenes doble innhold: skjønnheten og skjørheten.

     Hadde disse tegningene kun rommet en overfladisk skjønnhet, ville de aldri ha kunnet heve seg over utøverens flinkhet.

     Men her er så mye mer, for Eienes bilder er også eksistensielle meditasjonsobjekter. I det mangfoldige spillet mellom lys og skygge ser vi roser i ulike studier, fra full blomst til visnende biter falt til jorden. Slik går Eienes tegninger rett i den store vanitas-tradisjonen, framtredende i hollandsk og spansk 1600-tallskunst.

     Forgjengeligheten og forfengeligheten – skjønnheten som stråler, men som likevel ikke kan vare. Den som må gå til grunne.

     Wergeland skrev dikt om ett slikt gammelt stillebenmaleri, Jan van Huysums blomsterstykke. Det er som om Eiene poengterer at et slikt stilleben er en nature morte. Død natur, naturen som skal dø. Hele utstillingen blir da et memento mori, for skjønnheten vi ser her, kan ikke vare, ikke som annet enn som en nedtegnelse, en fastholdelse av det som engang var, på et stykke papir.

     Slikt blir det en topp utstilling av, se den før den avblomstrer!